Akkurat for øyeblikket er vi busshavariflyktninger og strandet i en liten landsby som heter Kalpitia. Sent i går kveld kjørte bussen 12 av oss avgårde til et annet hotell enn det resten av gjengen bodde på (kapasiteten her til lands er generelt laber når man reiser over 33 stykker sammen). Men som det seg hør og bør når man ferierer på Sri Lanka, forløp kvelden selvsagt ikke uten problemer. Det kan virke som om enkelte srilankesere har litt sviktende mattekunskaper, da det hittil nesten ikke har skjedd en eneste gang at antallet senger har matchet antallet gjester på noen av hotellene vi har bodd på. Dette fikk vi igjen bekreftet i går, når hotel nr 2 bare hadde senger til 8 av de 12 som skulle bo der. Fire av oss ble derfor stua inn igjen i bussen for å bli frakta tilbake til det opprinnelige hotellet. Når bussen skulle snu for å kjøre de tre særdeles humpete kilometrene tilbake, sank den imidlertid rett og slett ned i sanden på parkeringsplassen. Dermed blir vi pent nødt til å vente her til de eksepsjonelt arbeidsomme og for øyeblikket en smule frustrerte bussjåførene våre får gravd bussen ut av sanden igjen… You just got to love Sri Lanka ;) For et fantastisk fint og rart og uforutsigbart sted!
En stk bussjåfør under bussen
Åse og Adjith sjekker ut forholdene. Framhjulene henger og dingler 10 cm over bakken.
Studenter på flyttefot for ørtende gang. Ivrige bussjåfører under bussen.
Trond er med på flyttelasset ;)
Bussjåførene våre slik de ser ut når de ikke er under bussen. Trivelige karer :)
To be continued...
PEACE OUT!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar